OM MEG

Monica Strandbakke

Gestalt/psykoterapeut MNGF

Jeg er utdannet innen gestaltterapi ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole, og går jevnlig til veiledning for praksis som terapeut.

Som medlem av Norsk Gestaltterapeutforening (MNGF) forholder jeg meg til etiske kjøreregler for psykoterapi, min personvernerklæring finner du her.

I terapirommet

Som terapeut fokuserer jeg på å etablere et trygt rom for samarbeid og gjensidig tillit. Jeg er opptatt av at vi sammen kan arbeide i samspillet mellom tanker, følelser og kropp slik at terapien kan oppleves meningsfylt og helhetlig. Jeg er glad i læresetningen om at endring kan skje når du blir mer av den du er, ikke når du er noen du ikke er.

I parterapi brenner jeg for det skal finnes plass til begge parter, samtidig som vi ser på enheten Dere. Det kan oppleves meningsfylt å oppdage hverandres ressurser og sårbare punkter - dette kan ligge som et grunnlag for en forhandling om hvordan dere kan virke sammen og hver for dere. 

Ellers har jeg lang erfaring i å støtte mennesker i vanskelige livssituasjoner, endringsprosesser og vanskelige relasjoner. Jeg har også flere kurs innenfor spirituelt arbeid, oppmerksomhetstrening og varhetsøvelser og har fulgt et 40-timerskurs for frivillige hos Kirkens SOS, landets største døgnåpne krisetjeneste.

Veien mot terapeut

Jeg har alltid interessert meg for andre mennesker. Hvorfor er vi som vi er? Hva er din historie? Hvordan, og hvorfor,  påvirker vi hverandre? Påvirkes vi også av våre omgivelser? 

Før den 4-årige gestaltutdanningen tok jeg en utdanning som kunsthistoriker (mastergrad ved UiO) der jeg fordypet meg spesielt innenfor estetikk (vitenskapen om den sanselige erkjennelse/kunstfilosofi), medieestetikk, medie- og kulturteori samt noe kulturhistorie. Hovedforskningen besto av hvordan et uttrykk, enten kunstnerisk eller kroppslig, inneholder mangfoldig informasjon forbi det synlige. 

Det ble interessant å studere hvordan vi mennesker har uttrykt oss gjennom historien. Kunsten har som kjennetegn at den kan vise komplekse og ofte universelle lag av menneskeligheten. Det ordløse får plass. Og gjennom kunsthistoriens dype,  vidstrakte og høyreiste område var det plass til å bruke sansene samtidig som jeg ble kjent med det historiske mennesket. Hvem var menneskene før, og har vi i dag noe til felles med fortidens måter å uttrykke oss på? Svaret på det siste er ja. Vi uttrykker oss og vår tid gjennom vår subjektive måte å sanse og oppleve den på. 

Gjennom å studere det vi mennesker gjør som fenomener ble forståelsen for den menneskelige psyke større; vi mennesker står ikke alene, vi er en del av noe mer. Vi hører sammen i relasjoner, og trenger ha kontakt for å vite hvem vi er.

 Fenomenstudiene fulgte meg videre til gestaltstudiene der vi har vært opptatt av det sanselige og helhetlige aspektet. Hvordan gjør vi oss selv og hvordan viser historien vår seg i relasjonene våre i dag? Ofte har vi med oss den såkalte nissen på lasset, og repeterer uhensiktsmessige mønstre i en hverdag der vi liksom skulle visst bedre. Men vi gjør ikke det. Hodet vet, men kroppen henger etter. Det er i kroppen følelsene og erfaringene våre sitter og disse overstyrer stadig vår gode fornuft. Ved å se på dette som fenomener kan det bli lettere å stå i. Vi har noen grunner til alt vi driver med. Det er ingenting som er feil. 

Å forstå seg selv gir tillit til seg selv. 

Jeg har arbeidet med disse spørsmålene i mange år, og blir stadig forundret over å se i hvor stor grad alt henger sammen. Mennesker og alt levende tilhører et stort og fargerikt felt. Samtidig opplever mange å måtte stå alene. Vi sammenligner vårt indre med andres ytre, og dette skaper så ofte tvil om vi er gode nok som vi er. 

Vi blir til sammen med andre. Vi hører til i en historie, vi er en del av en større helhet. Og med akkurat deg blir helheten større enn summen av enkeltdelene.